Skulle ønske jeg var med deg

Savnet er stort og det tar aldri slutt på noen som helst måte. Det kan hende det er forsvinner en liten stund, men som oftest så kommer det tilbake om kvelden. Det er en overgang som aldri tar slutt. Det er ingenting som vil gå som normalt. Alt går i sakte tempo og bare svartner mer og mer. Jeg har et ønske som jeg fast har hatt siden Juni. Å det er å dø, for å få være med deg. Å komme meg bort herifra. Å få føle glede og tryggheten når jeg er rundt deg. Den varme følelsen der er det eneste som holder ting i livet akkurat nå. Det kan hende det går over, men det vil ta litt tid.

Jeg skulle ha ønsket å visst hva som skjedde den siste perioden din. Hva var det som feilte deg osv. Hvordan var du og hvordan så du ut. Å kunne holde hendene dine å bare få kjenne den gode varmen i fra hendene dine.

Tør ikke å si farvel

Hvorfor skal det være så vanskelig å si farvel?

Det store savnet av deg er enorm. Og det føles ut som det aldri vil ta slutt. Jeg lurer alltid på hvordan det ville ha vært å ha deg her. At jeg kunne hatt deg rundt meg og at du kunne ha klemt meg. Du var den som så når jeg ikke hadde det bra. Og du forsvant når jeg trengte deg aller mest og det gjør jeg enda. Men dette var ingen sin skyld at dette skjedde. Men jeg skulle ha ønsket at du fortsatt hadde vært her. For jeg tror du er den eneste jeg hadde turt å snakke til. Det er allerede snart 4 år siden du gikk bort, men jeg kjenner det spesielt idag at det føles ut som du gikk bort idag. Sonia mistet sin bestemor idag kl. 07.55 og dette vekte veldig mange minner for meg.

Av og til forestiller jeg meg at du fortsatt er her at du sitter i den gamle stolen din i stua. Og det er der jeg liker å sitte på grunn av savnet i fra deg. Å kunne se det vakre smilet som varmet kroppen min når jeg åpnet døren inn til stua.

Jeg treger på at jeg ikke så deg eller aldri gikk inn på soverommet da du levde for å sjekke hvordan du hadde det. Det var alltid pappa som gikk inn. Å det å ikke kunne si farvel til deg eller si at det var greit at du kunne forlate verden er noe av det jeg kjenner godt inni meg. Jeg klarer ikke å la vær å tenke på det og føle skyldfølelse om at jeg ikke tok farvel.

Men dessverre så klarer jeg ikke dette enda…