The enemy within

A tear isn’t just an any tear, it shows the pain, the grief in life. Tears show a lot of emotions, mostly not for an positive side. It is an expression to show the pain that you have about something or about yourself.

I have cried many times for the last five years, I have just broke down cause I couldn’t handle the normal life, because that is not me anymore. I am a person who is sick and will always have those periods where you can’t control your emotions anymore. And believe me I have tried my best to show my best side. I can’t hide those emotions or get them away, I will always have them. It’s the truth that I have to understand. I can’t imagine a life where I will never feel depressed anymore, I can get less periods, but I can’t get them completely away.

I can feel the pain when I see photos of someone crying. I can see that they are hurt or are just tired of life. It is hard to know these things cause it effects yourself. That is one of the most hurtful personality that you can have. I just have to realize that this is me and I have to control it, and the only thing that can help me with that is to talk to my doctor when I feel the symptoms are coming back.

 

I just wished that this would be over now, but I was wrong.

 

 

Hvor blir hukommelsen av?

Det som sliter mest hos meg nå er ikke å være tom av følelser. Det er at jeg husker ingenting! Jeg har vært hos legen idag og nå skal hun fikse en psykolog til meg. Det var egentlig som forventet. Jeg fortalte henne om hukommelsen, hvordan den var blitt. Jeg husker ikke noe av det positive, som om alt er bare lukket. At jeg bare låser dør etter dør som inneholder minner som jeg har lyst til å huske. Jeg prøver og prøver å finne fram et postitivt minne. Noen ganger klarer jeg det, mens andre ganger er det overhode ikke mulig. Det føles ut som at bare sjelen min suges ut for jeg husker ikke den glade jeg lenger.

large-22

Jeg vet at jeg var smilende og veldig hjelpsom. Jeg brydde meg virkelig og brant veldig for å hjelpe andre og alle sier at det er det jeg passer til. Men så er det den psykiske delen om jeg kan klare det? Jeg har nå vært lærling noe som var veldig kjekt, men jeg fant meg egentlig aldri til rette. Det er noen positive sider og mange negative sider etter min mening.

Jeg har fått opplevd mye mer enn det andre unge mennesker får oppleve. Jlarge-24eg traff daglig på veldig syke mennesker, ofte dødelige. Jeg var rundt pasienter som var døende. Jeg syntes det var tungt å se på, men på den andre siden så følte jeg heller ingenting. Det føltes ut som det ikke var tøft nok for meg. Jeg knyttet meg også veldig fort til pasientene. Noe som ga dem mye tillit til meg og de fikk en trygghet. Jeg hadde en pasient som kom tilbake som hadde fått kreft. Vi kommer fra samme sted og er nærmest naboer uten at vi visste dette.  Vi sniakket veldig mye om alt om liv og død. Hvorfor skal ikke de få sjangse til å leve eller dø? Skal de ikke få ha rett om de vil dø eller ikke? Hvorfor får vi ikke en ny og bedre medisin opp mot kreft? Vi hadde mange spørsmål som vi prøvde å finne ut av. Og det som var så godt var at det bare var oss to. To ukjente personer som ble kjent på en helt annen måte enn som de fleste folk opplever. Vi har mange hemmeligheter om ting sammen og vi var veldig åpne og hadde en trygghet for hverandre. Og det er det som er så viktig når du jobber på sykehus. Det å kunne sitte seg ned og snakke med dem. Å vise at du er der og ikke bare sitte på pauserommet å bare vente på at noen skal ringe. Det er helt idiotisk!

Jeg fant aldri den tryggheten jeg trengte blant de ansatte. Vi hadde ikke like meninger om hvordan vi skal jobbe. Jeg vil bruke mest tid med pasienten å hjelpe dem mest mulig. Mens de hadde en rutine hvor de fikk pasientene opp og stelt, får i dem mat og deretter skal de ansatte ha en liten pause. Å sånn fortsetter det hver dag uansett hva. De er på en måte helt låst i en rutine jeg aldri kunne ha levd med. Jeg har rett og slett ønsket å slutte som lærling helt siden Oktober. Jeg turte ikke å si det til noen. Jeg har ikke lyst å vise at jeg har feilet i noe. Noe som alle har sagt at jeg mestrer, men det føler ikke jeg. Jeg trenger å komme large-23til jorden igjen å ha rutiner. Jeg trenger å skaffe meg trygge rammer og få styre livet mitt selv.

Det har vært mye som har skjedd som jeg fort blir irritert på. Men jeg kjenner per dags så er jeg ikke sterk nok til å stå oppreist for meg selv. Jeg trenger å finne ut om fremtiden, men også om barndommen. For jeg har så mange spørsmål om barndommen. Jeg må tørre å utfordre meg selv og kunne tåle at jeg tar feil og at jeg ikke alltid klarer å utføre det. Så jeg tror jeg kommer til å komme mer grundig om minnene senere. For det trenger jeg. Jeg trenger å ha det en plass hvor jeg kan sitte og se tilbake å få frisket opp minne litt. Og jeg vil beklage at jeg har et veldig rotete innlegg for tiden. Jeg klarer ikke å konsentrere meg og starter plutselig med et helt annet tema sånn plutselig for jeg husker det ikke. Så jeg må bare ta det litt og litt om gangen. Så får vi se om det bedrer seg senere.

Mange tanker og legetime igjen

large-20Da var det enda en legetime. Det føles ut som det aldri tar slutt, men jeg trenger det. Det er rart å tenke at vi mennesker alltid trenger hjelp, uansett om vi ikke vil tro det. Men det er sant! Uansett hva det er så er det alltid noe du trenger hjelp til eller råd. Det finnes ikke en person som ikke har noen spørsmål i løpet av en dag. Men det er sånn vi mennesker er.

Men som sagt så skal jeg til legen i morgen igjen. Jeg har nå vært der hver uke siden desember. Og det var ikke før for 2 uker siden jeg brøt sammen og fortalte om det psykiske. Det var en utrolig vanskelig dag å fullføre. Jeg brøt sammen gang etter gang hele dagen. Jeg gråt hos legen, i et møte med en som er ansvarlig over meg, funksjonslederene på avdelingen, hjemme når jeg kom hjem og når jeg snakket med mamma senere på dagen. Jeg kjenner nå at jeg har blitt mer følsom enn det jeg har gjort før. Jeg sliter veldig med hukommelse og husker veldig lite om barndommen min. Og det meste er negativt som jeg skrev sist uke. Og jeg så på noen fotoalbum og bare begynte å bryte sammen. For jeg husket ikke noe av det. Jeg har for eksempel glemt helt ut at jeg har hatt 2 hamstere, 1 ørkenrotte og 2 kaniner. Jeg hadde også glemt helt ut hvordan oldemoren min så ut.large-21

Så jeg gruer meg veldig på hva timen kommer til å føre til. Sist uke var det helt greit for da følgte vi et skjema, men ellers var det ikke noe mer. Jeg er alltid redd for å fortelle om hvordan jeg har det. Det er så mye jeg har lyst å si, men jeg klarer det ikke. Jeg har en stemme som bare skyller alle tankene bort. Jeg fikk noen oppgaver sist uke som jeg ikke har klart å følge helt. Og jeg føler skyldfølelse på grunn av dette. For jeg vet at jeg kan klare det, men jeg klarer ikke å kontrollere den andre stemmen i hode.  Så jeg får se hvordan det vil gå i morgen. Jeg kan ikke begynne å tenke på hva jeg skal si eller hva vi kommer til å snakke om. For det hjelper ikke i det hele tatt. Men jeg trenger den kontrollen! Så min tanke nå er at jeg skal prøve å sove uten noen vonde tanker og bare være uforberedt til i morgen. Og oppdatere dere i morgen!

How can everyone be happy?

large-18How can everyone be happy? Do they not know about hell and all the bad things. Is it just me who is like this? My body begs me to get some help but my brain rejects all the time. That I can do this all alone. I just can’t think straight anymore, I can’t have those happy thoughts I had before. Every single part of me is getting weaker as the days pasts. There are so many things that no one knows about me. I have never told my story to anyone, like it is. I have always closed some doors, I can’t get in detail of everything. One person gets to know a lot of me, but there is also a lot that she doesn’t know.

I can’t remember the last day I was happy anymore. I know that I can be happy everyday and just close everything with the depression. But every time I get alone it will start again. My mind starts getting deeper and deeper. And the only thing that can keep me out of it is my cat at night. When she lays on my stomach and just fell asleep. I have seen that my cat has been knowing how I am right now. Cause she is following me all the time just like when she was little. She is kind of my therapy that I can feel safe and I have someone that loves me. And we can just lay down and keep the silence for a long time.large-19

My life haven’t been like I can remember at all when everything was good. Because now the only thing I can remember is bad memories. I can remember that I felt lonely when I was younger. Cause I had no one home, cause I don’t have a sister or brother. I can remember that I sat on the floor and just looked at the wall in front of me. I got very easily angry and could scream and just run away from home for a few hours. I didn’t care about my family. I got spoiled because if I didn’t get what I want then I was angry for the rest of the day. I can remember that I pushed my mom in the bathtub. All the screams and argument we had. That my parents didn’t like me with my friends. Cause they think that one person changed me.

And that’s just few of them. So I can’t imagine be happy anymore, cause there is a lot in my mind and I can’t just get rid of it either. But the only thing I wish is that I could have some positive memories that can give me hope. Hope to live and try to get better.

I want to believe that everything can be better!

Is this my last chapter?

My emotions, feelings, mind, body and of course my life has completely changed the past two months. I’ve started to get back to the start of the hell of my life. The time when my mom told me that she was sick. That it was depression. That my grandpa had died. That the only thing I had in my life passed away. It has slowly gone worser and worser each month. But in August 2014 everything changed. Cause I was done with school for now and started working at a hospital. And I had motivation to everything and was happy about life. I wanted to a lot of things and started planning things. I was dreaming about everything, like traveling, parties, hanging out with friends and family. Find myself and actually be myself and show it for everyone, cause i’m a shy person. large-15 I’m not the person who starts a conversation. It takes a long time before I will feel confident to speak in front of my family. But now it’s like i’m just listening to what they say. Until they asks me questions about stuff. But then I really don’t want to answer them. Cause i’m getting nervous, sheepish. And I think that I got very anxious to. But I have never thought about that before. I can tell you that my life is not perfect at all, but I know that i’m not the only one.

I have a best friend who suffered just like me. But she is kind of lost and can’t get through it kind of. I am a person who just think that I can hide it for a little while and deal with it later. But I think that is the wrong thing about me. My thoughts have changed a lot the past years. And my voice in the head is getting more and more silent as a newer voices starts. And just ruin everything.

So now I have been sick for almost 2 and a half month. And I haven’t worked at all. large-16My energy is slowly getting lower as everyday is passing. My thoughts gets deeper and deeper. I’m at the point where I don’t remember who I am or what I want. I have struggled with remember things for the past few days. I have lost I think around 10kg. I’m not eating that much anymore. I can’t deal to go and visit people cause I get tired so quick. And of course they are just asking about everything. Right now I just want to stay in bed and just let it be dark for days and just relax and have my mac on the side. Watch a lot of series and movies, listen to music. And just close everything that is social. I just want to be alone. And I just don’t know how much longer I can deal with life. I can’t dream about the future anymore. Cause I think it is so many days, weeks, months. I feel like i’m only living in the past right now.

large-17

My plan for this year was to get out of this depression and start my life for real. But it got much worse then I thought. I couldn’t think that it would be this bad. And just so short time. And I think that i’m so stupid that can’t be strong enough to tell my doctor and ask for help. Maybe in two weeks who knows. But I know that I can’t do it right now. And it worries me that the doctor told me that I have to go to now. Cause I know so badly that it will get worser each day that pasts. I can’t handle a normal life anymore. I just need to get out if this!

Tanker

Er det normalt å glemme alt om barndommen?

Det er ikke sånn at jeg har mistet alt, men jeg kan ikke huske mange positive øyeblikker/minner i fra mitt yngre liv. Det meste er bare negativt. Er dette normalt når du er deprimert? Eller er dette bare meg som har flere ting som feiler?
Jeg har ingen å snakke med lenger. Det finnes ikke noe trygghet noen plass. Bortsettfra der sengen min ligger i mørket, der varmen bare venter på meg. Jeg er trøtt og jeg er sliten, men hva er vitsen i å sove når du bare våkner enda trøttere?
Jeg har prøvd å få kontakt med en venninne nå for 15 minutter siden. Får ikke svar. Orker hun ikke å se på det? Er hun sint på meg eller lei av alt maset mitt? Jeg ville bare si hva mine tanker var. Skulle jeg kanskje ikke ha gjort det? Å vist min bekymring? Å vise at jeg virkelig bryr meg om henne?
Jeg har blitt syk, men det er ikke alt. Legen tror at det bare er en sykdom, men for å være helt ærlig så er det mye mer enn bare en sykdom. Jeg sliter psykisk. Jeg er deprimert. Jeg vil ikke ta dette opp. Jeg skulle ønske at hun kunne ha sett det å bare hjulpet meg. Men jeg har ikke lyst til å ta intiativ. Hvertfall ikke helt enda. Jeg er ikke sterk nok til å takle dette, men når blir jeg det?
Legen vil at jeg skal jobbe etter sykemeldingen. Mens jeg bare har lyst til å slutte å gi opp alt som inneholder jobb og skole. Jeg trenger en pause for å finne ut hvem er JEG? Hva vil jeg? For det vet jeg ikke lenger. Jeg har en hjerne som er helt tom når jeg skal prøve å ta beslutninger å tenke.
De eneste tankene jeg kan få fram er deprimerende tanker, negative ting og min egen drømmeverden. Så det jeg lurer egentlig på er hvor er jeg?

Tanker

Jeg føler alltid at jeg må gjøre ting. At det alltid er noe som alltid bestemmer over meg, men jeg vet at det bare er tankene som er inni hodet mitt. Jeg har ikke lyst å ha tankene, men det er ikke lett å få dem vekk. Jeg har tanker som sier at jeg må åpne meg. Jeg må fortelle alle hvordan jeg har det, men for å være helt ærlig så vil jeg ikke det. I starten når jeg blogget så var alle innleggene mine passordbeskyttet. Jeg har et passord som er veldig sårbart og det er et ord jeg aldri klarer å glemme. Men jeg har også innlegg som er bare for meg selv. Der drømmene mine og tankene mine kommer fram. Hvor jeg har skapt et fantastisk large-61verden som jeg aldri klarer å gi slipp. For planen min var ikke å åpne meg for noen. Jeg skulle ha alt for meg selv, og jeg ville ikke en gang fortelle det til noen av vennene mine, for jeg er redd. Jeg er redd for at de skal bli redde for meg og at de skal få et annet syn på hvordan jeg er. Jeg er ikke helt den personen de kjenner. Uansett om det er en del de vet så er det ikke alt. De får vite den positive, men aldri den negative. For det er jeg ikke klar for enda.

Jeg har en bestevenn som jeg snakket med og var ærlig mot i opp til 2 1/2 år. Men nå etter sommer så er jeg redd. Jeg tør ikke. Jeg fikk tanker om at jeg ikke måte fortelle noe til henne. For jeg visste ikke hvordan det ville ende. Kom jeg til å dø? eller kom hun til å fortelle dette til moren min?

large-62

Jeg vet at det som er viktig for meg nå som vil bli bedre og komme meg vekk i fra alt depresjon. Må være mer åpen om alt. Det vil ta tid. Og jeg vet ikke når jeg er klar for å fortelle noe til mine venner. Jeg har ingen anelse om det, men en dag så vil jeg fortelle det. Og jeg vil skrive her om alt. Om hvordan jeg har hatt det. Hva tanker jeg har osv. Men jeg vet ikke når jeg er sterk nok. Jeg er i en veldig sårbar periode hvor jeg reagerer på musikk, film, tekster og alt som er rundt meg. Så fra det ene sekundet så kan alt mørkne helt for meg. Men jeg vet at om noen dager så vil alt være mye bedre igjen.

Så jeg vil bare si tusen takk for alle som har lest. Det betyr utrolig mye for meg. For dette har hjulpet meg og har gitt meg motivasjon til å fortsette med å bli friskere. / So I just want to say thank you so much to everyone who has read it. It means so much to me. For this has helped me and has given me the motivation to continue to get mentally healthier

What causes anxiety

As with depression, it’s often a combination of factors that can lead to a person developing anxiety.

Family history of mental health problems

People who experience anxiety often have a history of mental health problems in their family. However, this doesn’t mean that a person will automatically develop anxiety if a parent or close relative has had a mental illness.

Ongoing stressful eventslarge-55

Stressful events can also trigger symptoms of anxiety. Common triggers include:

  • job stress or job change
  • change in living arrangements
  • pregnancy and giving birth
  • family and relationship problems
  • major emotional shock following a stressful or traumatic event
  • verbal, sexual, physical or emotional abuse or trauma
  • death or loss of a loved one.

Physical health problems

Continuing physical illness can also trigger anxiety or complicate the treatment of either the anxiety or the physical illness itself. Common conditions that can do this include:

  • hormonal problems (e.g. overactive thyroid)
  • diabetes
  • asthma
  • heart disease

If there is concern about any of these conditions, ask a doctor for medical tests to rule out a medical cause for the feelings of anxiety.

Substance use

Heavy or long-term use of substances such as alcohol, cannabis, amphetamines or sedatives can cause people to develop anxiety, particularly as the effects of the substance wear off. People with anxiety may find themselves using more of the substance to cope with withdrawal-related anxiety, which can lead to them feeling worse.

Personality factorslarge-56

Some research suggests that people with certain personality traits are more likely to have anxiety. For example, children who are perfectionists, easily flustered, lack self-esteem or want to control everything, sometimes develop anxiety during childhood or as adults.

Everyone is different and it’s often a combination of factors that can contribute to a person developing anxiety. It’s important to note that you can’t always identify the cause of it or change difficult circumstances.

The most important thing is to recognise the signs and symptoms of anxiety and to seek help. The sooner you seek help, the sooner you can recover.

Types of depression

There are different types of depressive disorders. Symptoms can range from relatively minor (but still disabling) through to very severe, so it is helpful to be aware of the range of disorders and their specific symptoms.

Major depressionlarge-53

Major depression is sometimes called major depressive disorder, clinical depression, unipolar depression or simply depression. It involves low mood and/or loss of interest and pleasure in usual activities, as well as other symptoms. The symptoms are experienced most days and last for at least two weeks. Symptoms of depression interfere with all areas of a person’s life, including work and social relationships. Depression can be described as mild, moderate or severe; melancholic or psychotic.

Melancholia

This is the term used to describe a severe form of depression where many of the physical symptoms of depression are present. One of the major changes is that the person can be observed to move more slowly. The person is also more likely to have a depressed mood that is characterised by complete loss of pleasure in everything, or almost everything.

20140103-010248.jpgPsychotic depression

Sometimes people with a depressive disorder can lose touch with reality and experience psychosis. This can involve hallucinations (seeing or hearing things that are not there) or delusions (false beliefs that are not shared by others), such as believing they are bad or evil, or that they are being watched or followed. They can also be paranoid, feeling as though everyone is against them or that they are the cause of illness or bad events occurring around them.

Antenatal and postnatal depression

Women are at an increased risk of depression during pregnancy (known as the antenatal or prenatal period) and in the year following childbirth (known as the postnatal period). You may also come across the term ‘perinatal’, which describes the period covered by pregnancy and the first year after the baby’s birth.

The causes of depression at this time can be complex and are often the result of a combination of factors. In the days immediately following birth, many women experience the ‘baby blues’ which is a common condition related to hormonal changes, affecting up to 80 per cent of women. The ‘baby blues’, or general stress adjusting to pregnancy and/or a new baby, are common experiences, but are different from depression. Depression is longer lasting and can affect not only the mother, but her relationship with her baby, the child’s development, the mother’s relationship with her partner and with other members of the family.

Almost 10 per cent of women will experience depression during pregnancy. This increases to 16 per cent in the first three months after having a baby.

Bipolar disorder

Bipolar disorder used to be known as ‘manic depression’ because the person experiences periods of depression and periods of mania, with periods of normal mood in between.

Mania is like the opposite of depression and can vary in intensity – symptoms include feeling great, having lots of energy, having racing thoughts and little need for sleep, talking fast, having difficulty focusing on tasks, and feeling frustrated and irritable. This is not just a fleeting experience. Sometimes the person loses touch with reality and has episodes of psychosis. Experiencing psychosis involves hallucinations (seeing or hearing something that is not there) or having delusions (e.g. the person believing he or she has superpowers).

Bipolar disorder seems to be most closely linked to family history. Stress and conflict can trigger episodes for people with this condition and it’s not uncommon for bipolar disorder to be misdiagnosed as depression, alcohol or drug abuse, Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) or schizophrenia.

Diagnosis depends on the person having had an episode of mania and, unless observed, this can be hard to pick. It is not uncommon for people to go for years before receiving an accurate diagnosis of bipolar disorder. It can be helpful for the person to make it clear to the doctor or treating health professional that he or she is experiencing highs and lows. Bipolar disorder affects approximately 2 per cent of the population.

Cyclothymic disorderlarge-50

Cyclothymic disorder is often described as a milder form of bipolar disorder. The person experiences chronic fluctuating moods over at least two years, involving periods of hypomania (a mild to moderate level of mania) and periods of depressive symptoms, with very short periods (no more than two months) of normality between. The duration of the symptoms are shorter, less severe and not as regular, and therefore don’t fit the criteria of bipolar disorder or major depression.

Dysthymic disorder

The symptoms of dysthymia are similar to those of major depression but are less severe. However, in the case of dysthymia, symptoms last longer. A person has to have this milder depression for more than two years to be diagnosed with dysthymia.

Seasonal Affective Disorder (SAD)large-54

SAD is a mood disorder that has a seasonal pattern. The cause of the disorder is unclear; however it is thought to be related to the variation in light exposure in different seasons. It’s characterised by mood disturbances (either periods of depression or mania) that begin and end in a particular season. Depression which starts in winter and subsides when the season ends is the most common. It’s usually diagnosed after the person has had the same symptoms during winter for a couple of years. People with Seasonal Affective Disorder depression are more likely to experience lack of energy, sleep too much, overeat, gain weight and crave for carbohydrates. SAD is very rare in Australia and more likely to be found in countries with shorter days and longer periods of darkness, such as in the cold climate areas of the Northern Hemisphere.

Hvorfor skal jeg gråte?

large-52

hva er grunnen for at jeg er som jeg er? Hvem er jeg? Hvorfor skjer dette? Hva er det jeg gjør? Hvorfor er det jeg som gråter? Av bare småting så skjer det. Det kan være været, musikken, teksten, filmen og mye mer som kan få meg lei. Jeg tåler veldig lite og jeg gir fort opp.

large-51

Jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg som må oppleve dette. Hva gale er det jeg har gjort? Det er så mye som skjer i livet at jeg ikke klarer å sette pris på ting, uansett om det er småting. Av og til tar det tid før jeg klarer det, men det er vel bare sånn jeg er. I natt så var jeg lenge oppe å tenkte om akkurat dette. Jeg har mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på før om lenge. Men en ting jeg ikke forstår er hvorfor gråter jeg? Er jeg blitt så sårbar at jeg ikke klarer noen ting lenger. Det var en periode der jeg bare gråt og gråt hver gang jeg gikk inn på rommet mitt. Men jeg visste ikke hvorfor.

Bare det å tenke på hvordan jeg hadde det før i forhold til nå er skremmende. Men det som er det positive nå er at jeg har faktisk klart å bli bedre enn det jeg var. Jeg gikk igjennom notatene mine på mobilen i dag. Der fant jeg notater som jeg skrev til legetimene om hvordan jeg hadde det.

Denne skrev jeg den 23. Mars 2013                                                         Mens denne skrev jeg 14. Februar 2014

10877887_10204222301216246_1455021315_n

10888048_10204222300896238_102145616_n

Som du ser så har listen min bare blitt lengre. Hvis jeg skulle ha laget enn igjen nå så hadde den nok vært enda lengre. Men det er et nytt punkt som skulle ha vært med stor skrivt og masse streker under. Og det er at jeg har lyst å bli bedre. Jeg har lyst til å finne lykken og jeg har lyst til å leve!